Jeg hadde en dårlig dag i går. Jeg forstår hvorfor, men også ikke. Humøret mitt går opp og ned hele tiden og jeg føler konstant en tomhet inni meg. En stort hull som er tomt og som jeg skulle ønske jeg kunne fylle, men jeg vet ikke hvordan. Og da begynner jeg å gråte. Fordi jeg føler meg så håpløs, så usikker og med lite selvtillit. Hodet mitt forstår ikke hva som skjer med kroppen.
På de dårlige dagene smiler jeg ikke en eneste gang. Jeg kan ha sovet i 11 timer natten før, men likevel være stuptrøtt. Hodet mitt verker konstant og bare det å gå på do er et ork. Sminken, klærne mine og helsa har ikke lenger en betydning. Når jeg innser at jeg tenker og er slik, gråter jeg bare enda mer. Selv om jeg ikke har en god grunn til å gråte. Når jeg får slike sammenbrudd, klarer jeg ikke å komme frem til en mening med dem. Jeg føler meg helt død innvendig og har ingen, absolutt ingen anelse om hvorfor det skjer. Og når jeg kommer til meg selv igjen, lurer jeg bare på hva som gikk av meg.
Det eneste som betrygger meg når jeg har det slik, er at det bare kan gå en vei, og det er oppover. Og jeg ser at dette bare kan bli bra fordi jeg har alle rundt meg som støtter meg og vil det beste for meg. Jeg skulle bare så inderlig ønske jeg aldri kom så langt ned. Og når folk spør hvorfor jeg har det slik, merker jeg at de raskt konkluderer med en spesifik ting. At noen har gjort noe mot meg eller at noe har skjedd. Men det er ikke slik, det er bare alt for mye uforventet som har skjedd med meg. Bilulykke, flytte og bo for meg selv, holde styr på økonomien, lage mat, gjøre lekser, prestere bra på skolen, være sosial, oppleve at den beste hunden i verden gikk bort, ny jobb som jeg nå måtte gi opp, nye venner (og en kjæreste) og mye mer som ble til en stor klump midt i hodet mitt. Klumpen bare tok hjernen min vekk, som om den kunne kastes i en søppelkasse som alt annet søppel. Den sorte klumpen tok også med seg gleden over livet mitt, i tillegg til energien min, overskuddet mitt, smilet mitt og drømmen min.
Men når jeg ser at alt er lagt på bordet, når jeg snakker med menneskene rundt meg i denne situasjonen, så ser jeg at jeg en dag skal klare å plukke alt opp igjen fra søppelet. Uansett hvor vanskelig det kommer til å bli, så skal jeg få det tilbake. Jeg må bare komme meg på overflaten igjen, opp på jorda. For jeg savner, utrolig nok, meg selv.
Midt oppi alt det vanskelige, skal du vite at dette etter min mening er den beste teksten jeg du gang har skrevet. Bruk følelsene dine. Fortsett å skrive! *klem*
Tusen takk, Ann Helen. Bare at du sier det betyr mye i den situasjonen jeg er i nå :)
Hei Ragnhild!
Hvis en skal få bukt med problemene er det viktig å få dem ut. Det klarer du kjempefint når du skriver om dem. Da blir de synlige i stedet for usynlige. Usynlige ting kan man som sagt ikke gjøre noe med, mens det synlige ligger jo der og bare venter på å bli tatt hånd om.
Jeg synes du er et godt skritt i riktig retning bare ved å åpne deg på denne måten. Nå kan det kun gå en vei, og det er oppover. Du vil selvfølgelig få flere tunge dager, men jeg tror at de tunge periodene bare vil bli kortere og kortere.
Stå på jenta mi :) Stor klem fra storasysterå!
Syns du skrive kjempebra, Ragnhild. Føler jeg forstår mer eller mindre hvordan du har det, for du skildrer så bra. Selv om jeg garantert ikke kan forestille meg hvor forferdelig det må være å ha vært på bunn. Føler at en ting mor Teresa har sagt passer veldig godt til deg, etter at jeg har lest bloggen din der du skildrer de små, viktige tingene: “be faithful in small things because it is in them that your strength lies”. Vet det er enkelt å si for meg, men prøv å holde motet oppe, se de små lyse tingene i hverdagen som er verdt å glede seg over, så kan det hende du tar deg selv i ha glemt det verste. Og et ordtak til, til deg
“you never know how strong you are, until strong is the only choice you have”