Krigen, puslespillet og tunnelen.

Jeg har nesten alltid sett for meg livet mitt som et puslespill. Hver eneste brikke symboliserer en ting, en person eller noe jeg gjør. Jeg hadde kontroll og oversikten, og likevel den egenskapen til å slappe av med ting. Jeg har aldri stresset over ting, aldri bekymret meg for bagateller eller planlagt noe særlig. Jeg lever i nuet, lener meg godt tilbake og tar dag for dag. Samtidig som puslespillet mitt henger sammen og jeg har kontroll.

Frem til den dagen kroppen min gikk i krig mot meg selv. Den tok i stykker puslespillet og drepte brikkene mine. Den tok i fra meg det jeg måtte ha for å klare meg. Men jeg dømmer den ikke. Jeg har bare lastet på med tunge våpen, byrder og problemer på stridsvogna og kroppen satt foten ned, banket i bordet og sa; dette gidder jeg ikke mer. Veldig forståelig. Jeg har pådratt den mye og gitt mye av ansvaret mitt til den. Jeg har jo aldri orket å gjøre det selv, ting ordner seg jo til slutt uansett, ikke sant?

Krigen bare fortsatte. Jeg fortsatte å tape og brikke for brikke ble drept. Kroppen min vant til slutt. Hvordan er det mulig? Helt ærlig så har jeg følt meg som en veldig sterk person, med meninger, en holdbar selvtillit og en såpass god hjernekapasitet til å kunne forstå hva som er for mye og hva som er for lite. Og på toppen av alt, jeg liker ikke å tape. Jeg har satt meg selv mye høyere enn jeg burde, hatt forventinger til meg selv som egentlig ikke skal være mulig. Og når jeg ikke når de forventingene, så skuffer jeg meg selv bare mer og mer.

Men kroppen bare fortsatte krigen. Fortsatte og kjempet om sine rettigheter. Og det var akkuratt det som fikk meg opp igjen. Jeg klarer ikke riktig å forklare hvordan jeg kom meg til overflaten igjen, men det var noe eller noen inni meg som bare sa at nå måtte jeg skjerpe meg. Noe sparket meg bak og løftet meg opp. Jeg vet ikke hva, og det var ikke bevisst, men det var veldig godt. Selv om jeg bare har kommet med hodet til overflaten, og jeg føler fortsatt jeg har resten igjen å løfte opp, så er det et stort fremskritt.

Jeg tror kanskje det var fornuften min som kjempet mot kroppen. Kroppen min tok i fra meg matlysten, søvnen, gleden, jobben, skolen, venner, helsen, energien, overskuddet og det jeg trenger for å leve. Jeg var tom. Den tok alt, til og med følelsene. Noe som gjorde at jeg holdt på å miste noe meningsfullt. Noe som betyr mer enn mye annet. Det var da fornuften slo tilbake. Stilte opp troppene sine, fant frem de beste våpene og kjempet tilbake.

Krigen holder fortsatt på. Men fornuften vinner som regel og får tilbake de tingene jeg trenger for å leve. Fornuften kjempet tilbake smilet mitt igjen, og bare det har hjulpet meg langt på vei. En sjelden gang slår kroppen tilbake, fortsatt grisk etter hevn for hva jeg belastet den med, og det er de dagene jeg detter litt ned igjen. Men jeg skal aldri helt ned igjen, jeg skal aldri mer være tom, smileløs eller konstant trist. Jeg har blitt en mye sterkere person, tro det eller ei, men de siste ukene har gjort noe drastisk med meg. Jeg har vokst, lært og blitt sterkere. Veien er fortsatt lang, men jeg kan endelig se lyset i tunnelen, det er der, helt der borte, men jeg skal komme meg gjennom tunnelen og ut i lyset. Jeg er på vei til å finne en bedre versjon av meg, og skal for all tid ta vare på den versjonen.