Min vei skal ha autovern

Hun ble bedt om å hilse til sin far. Kvinnen i døren hadde triste omsorgsfulle øyner og ba den nesten usynlige lille jenta, høflig, om hun kunne hilse til sin far.

Det er merkelig hvordan ting skjer. Hvordan vi mennesker er skapt til å forstå det uforståelige, gjøre det umulige mulig. Alt handler om veier. Noen er vanskelige å gå, andre er lette. Noen må du gå og andre kan du selv velge. De fleste kan du velge selv, men jeg tror du kunne gått noen annerledes, hvis du bare hadde visst at du hadde valget. Jeg mener, den viktigste veien er den du selv lager. Den som kan gi deg noe å bygge ditt liv på.

Du vil føle motgang. Du vil føle sorg, smerte og du vil føle deg liten. Noen ganger veldig stor. Og en dag, en dag vil vi alle føle oss voksne. Det vil komme et punkt der du føler du har vokst mentalt, du har lært av feilene dine, så nå er du voksen. Og den dagen vil du også føle en tilhørighet til samfunnet rundt deg, at du er noe. Som voksen har du kanskje en plikt, en plikt om at du har oppnådd noe og har en god utdannelse bak deg, at du har kvalifikasjoner nok til å få en god karriere, bygge en familie. Som voksen må du ha noe å bli eldre på. Er det da bedre å være en ungdom, som enda kan lage den grunnflaten og få den utdannelsen du senere i livet, som voksen, skal bli eldre på og bygge noe på?

Jeg vil sette grenser på min vei, jeg vil at mine medmennesker skal vite hvor min grense går. Jeg vil vise følelser på min vei. Jeg vil at andre skal vise sine følelser for meg, på min vei. Følelser skal ikke være tabu på min vei. Jeg vil at mine mennesker skal gå sammen med meg, på min vei. Veien min skal ha oppoverbakker og nedoverbakker. Den ska ha hindringer, som gjør at jeg har noe som stopper opp av og til. Gir meg mulighet til å se via andre synspunkter. Det skal være fartsgrenser, for noen ganger kan ting gå litt saktere enn andre ganger. Og jeg vil ha vikeplikt for andre. Og min vei skal ha autovern, trygghet.

Den lille jenta tenkte lenge, tiden stod stille og hun kunne føle tårene som presset på i øyekroken. Hun prøvde å sette opp et smil for den høflige kvinnen, men hun vet ikke om hun greide det nok til å overbevise henne. Den lille jenta hilste aldri til sin far.