Det er merkelig hvordan ting skjer. Hvordan vi mennesker er skapt til å forstå det uforståelige, gjøre det umulige mulig. Alt handler om veier. Noen er vanskelige å gå, andre er lette. Noen må du gå og andre kan du selv velge. De fleste kan du velge selv, men jeg tror du kunne gått noen annerledes, hvis du bare hadde visst at du hadde valget. Jeg mener, den viktigste veien er den du selv lager. Den som kan gi deg noe å bygge ditt liv på.

Du vil føle motgang. Du vil føle sorg, smerte og du vil føle deg liten. Noen ganger veldig stor. Og en dag, en dag vil vi alle føle oss voksne. Det vil komme et punkt der du føler du har vokst mentalt, du har lært av feilene dine, så nå er du voksen. Og den dagen vil du også føle en tilhørighet til samfunnet rundt deg, at du er noe. Som voksen har du kanskje en plikt, en plikt om at du har oppnådd noe og har en god utdannelse bak deg, at du har kvalifikasjoner nok til å få en god karriere, bygge en familie. Som voksen må du ha noe å bli eldre på. Er det da bedre å være en ungdom, som enda kan lage den grunnflaten og få den utdannelsen du senere i livet, som voksen, skal bli eldre på og bygge noe på?

Jeg vil sette grenser på min vei, jeg vil at mine medmennesker skal vite hvor min grense går. Jeg vil vise følelser på min vei. Jeg vil at andre skal vise sine følelser for meg, på min vei. Følelser skal ikke være tabu på min vei. Jeg vil at mine mennesker skal gå sammen med meg, på min vei. Veien min skal ha oppoverbakker og nedoverbakker. Den ska ha hindringer, som gjør at jeg har noe som stopper opp av og til. Gir meg mulighet til å se via andre synspunkter. Det skal være fartsgrenser, for noen ganger kan ting gå litt saktere enn andre ganger. Og jeg vil ha vikeplikt for andre. Og min vei skal ha autovern, trygghet.

Den lille jenta tenkte lenge, tiden stod stille og hun kunne føle tårene som presset på i øyekroken. Hun prøvde å sette opp et smil for den høflige kvinnen, men hun vet ikke om hun greide det nok til å overbevise henne. Den lille jenta hilste aldri til sin far.

Frem til den dagen kroppen min gikk i krig mot meg selv. Den tok i stykker puslespillet og drepte brikkene mine. Den tok i fra meg det jeg måtte ha for å klare meg. Men jeg dømmer den ikke. Jeg har bare lastet på med tunge våpen, byrder og problemer på stridsvogna og kroppen satt foten ned, banket i bordet og sa; dette gidder jeg ikke mer. Veldig forståelig. Jeg har pådratt den mye og gitt mye av ansvaret mitt til den. Jeg har jo aldri orket å gjøre det selv, ting ordner seg jo til slutt uansett, ikke sant?

Krigen bare fortsatte. Jeg fortsatte å tape og brikke for brikke ble drept. Kroppen min vant til slutt. Hvordan er det mulig? Helt ærlig så har jeg følt meg som en veldig sterk person, med meninger, en holdbar selvtillit og en såpass god hjernekapasitet til å kunne forstå hva som er for mye og hva som er for lite. Og på toppen av alt, jeg liker ikke å tape. Jeg har satt meg selv mye høyere enn jeg burde, hatt forventinger til meg selv som egentlig ikke skal være mulig. Og når jeg ikke når de forventingene, så skuffer jeg meg selv bare mer og mer.

Men kroppen bare fortsatte krigen. Fortsatte og kjempet om sine rettigheter. Og det var akkuratt det som fikk meg opp igjen. Jeg klarer ikke riktig å forklare hvordan jeg kom meg til overflaten igjen, men det var noe eller noen inni meg som bare sa at nå måtte jeg skjerpe meg. Noe sparket meg bak og løftet meg opp. Jeg vet ikke hva, og det var ikke bevisst, men det var veldig godt. Selv om jeg bare har kommet med hodet til overflaten, og jeg føler fortsatt jeg har resten igjen å løfte opp, så er det et stort fremskritt.

Jeg tror kanskje det var fornuften min som kjempet mot kroppen. Kroppen min tok i fra meg matlysten, søvnen, gleden, jobben, skolen, venner, helsen, energien, overskuddet og det jeg trenger for å leve. Jeg var tom. Den tok alt, til og med følelsene. Noe som gjorde at jeg holdt på å miste noe meningsfullt. Noe som betyr mer enn mye annet. Det var da fornuften slo tilbake. Stilte opp troppene sine, fant frem de beste våpene og kjempet tilbake.

Krigen holder fortsatt på. Men fornuften vinner som regel og får tilbake de tingene jeg trenger for å leve. Fornuften kjempet tilbake smilet mitt igjen, og bare det har hjulpet meg langt på vei. En sjelden gang slår kroppen tilbake, fortsatt grisk etter hevn for hva jeg belastet den med, og det er de dagene jeg detter litt ned igjen. Men jeg skal aldri helt ned igjen, jeg skal aldri mer være tom, smileløs eller konstant trist. Jeg har blitt en mye sterkere person, tro det eller ei, men de siste ukene har gjort noe drastisk med meg. Jeg har vokst, lært og blitt sterkere. Veien er fortsatt lang, men jeg kan endelig se lyset i tunnelen, det er der, helt der borte, men jeg skal komme meg gjennom tunnelen og ut i lyset. Jeg er på vei til å finne en bedre versjon av meg, og skal for all tid ta vare på den versjonen.

Jeg fikk et nytt sammenbrudd i natt. Jeg fikk ikke sove og kjente en skikkelig fæl halsbetennelse kraftig nærme seg. Jeg begynte bare å gråte igjen. Tårene trillet nedover og jeg fikk en “hetetåkt” og kaldsvettet i mange minutter. Det eneste jeg klarte å tenke var at jeg savnet Frøya. Det tar på å være her i Sirdal hvor hun alltid var. Hun som alltid tok så godt i mot meg når jeg kom hjem. Det var alltid hun som kom til meg når jeg hadde det vondt. Hun merket hvis jeg var nedfor og la alltid snuten forsiktig på fanget mitt hver gang. Hun ville ikke ha kos, heller ikke oppmerksomhet, hun ville bare gi meg den støtten hun kunne gi. Og det hjalp mer enn alt annet. Og tårene fortsatte å trille.

Min kjæreste Frøya

Depresjon. Det føles så rart. Selv ordet høres rart ut. Jeg finner det ikke normalt hos meg å miste kontrollen slik jeg har gjort. Mistet oversikten. Det føles heller ikke normalt å ha en menstruasjon for fjerde gang på to måneder. Legen sa det var stresset som gjorde det. Stress? Hva stresser jeg for? Jeg er 17 år, går på videregående, har gode venner, egen leilighet og burde egentlig leve livet som en gudinne. Men stresset tok overhånd, før jeg forstod det selv, og da var det forsent. For da tok depresjonen over.

Jeg fortsetter å lure på hvorfor dette skjer meg. Hvorfor jeg, som aldri har latt seg stresse av noen ting, og nå er jeg så langt nede som det går an. Eller, jeg er ikke så langt nede som det jeg var, jeg ser at det går litt fremover, men hvorfor må det gå så forferdelig sent? Jeg er så lei av å være lei.

På de dårlige dagene smiler jeg ikke en eneste gang. Jeg kan ha sovet i 11 timer natten før, men likevel være stuptrøtt. Hodet mitt verker konstant og bare det å gå på do er et ork. Sminken, klærne mine og helsa har ikke lenger en betydning. Når jeg innser at jeg tenker og er slik, gråter jeg bare enda mer. Selv om jeg ikke har en god grunn til å gråte. Når jeg får slike sammenbrudd, klarer jeg ikke å komme frem til en mening med dem. Jeg føler meg helt død innvendig og har ingen, absolutt ingen anelse om hvorfor det skjer. Og når jeg kommer til meg selv igjen, lurer jeg bare på hva som gikk av meg.

Det eneste som betrygger meg når jeg har det slik, er at det bare kan gå en vei, og det er oppover. Og jeg ser at dette bare kan bli bra fordi jeg har alle rundt meg som støtter meg og vil det beste for meg. Jeg skulle bare så inderlig ønske jeg aldri kom så langt ned. Og når folk spør hvorfor jeg har det slik, merker jeg at de raskt konkluderer med en spesifik ting. At noen har gjort noe mot meg eller at noe har skjedd. Men det er ikke slik, det er bare alt for mye uforventet som har skjedd med meg. Bilulykke, flytte og bo for meg selv, holde styr på økonomien, lage mat, gjøre lekser, prestere bra på skolen, være sosial, oppleve at den beste hunden i verden gikk bort, ny jobb som jeg nå måtte gi opp, nye venner (og en kjæreste) og mye mer som ble til en stor klump midt i hodet mitt. Klumpen bare tok hjernen min vekk, som om den kunne kastes i en søppelkasse som alt annet søppel. Den sorte klumpen tok også med seg gleden over livet mitt, i tillegg til energien min, overskuddet mitt, smilet mitt og drømmen min.

Men når jeg ser at alt er lagt på bordet, når jeg snakker med menneskene rundt meg i denne situasjonen, så ser jeg at jeg en dag skal klare å plukke alt opp igjen fra søppelet. Uansett hvor vanskelig det kommer til å bli, så skal jeg få det tilbake. Jeg må bare komme meg på overflaten igjen, opp på jorda. For jeg savner, utrolig nok, meg selv.

Jeg lurer på hvor drømmen min ble av. Hvorfor den tok slutt og hvordan. Jeg vet enda ikke hvorfor og prøver bare å slå meg til ro med at den drømmen aldri kom til å bli noe av uansett. Men jeg er likevel interessert i hvordan den forsvant, bak alle tårene og tristheten. Den var så klar og sikker, helt til den datt ned i det store hvite tomrommet. Jeg føler jeg enda kan se den, at den er der for å friste meg. Friste meg til å ta den tilbake. Men den stemmen i hodet mitt forteller meg at jeg ikke klarer å oppnå denne drømmen, og derfor lar jeg være.

Jeg ser på alle rundt meg som har så store ambisjoner på hver sin måte. De har talent for hver sin ting og de klarer å utføre det talentet så bra. De som er født flinke dansere, eller pianister, forfattere, malere, kokker, sangere og alt det der, de har fått en gave servert på et sølvfat. Og jeg unner dem det så vel! De er så flinke til å bruke det og vise det til resten av verden, men jeg skulle så inderlig ønske at jeg også hadde en slik gave. At jeg bare visste fra dag 1 av, at dette skulle jeg gjøre resten av livet. Dette er min evne. Min ting. Men jeg har ingen slik gave, ingen talent for én spesiell ting eller en evne til noe stort. Jeg har bare en drøm jeg ikke selv tror jeg kan klare lenger.

Jeg mistet drømmen den dagen jeg mistet motet, selvsikkerheten, søvnen, matlysten, gleden, følelsen, sjelen, hodet, hjernen. Alt bare forlot meg og det eneste jeg sitter igjen med er tårene og jeg vet ikke en gang hvorfor jeg gråter.

Jeg forstår at livet ikke har en fasit, en gang kommer jeg også til å finne min ting. Jeg må bare bruke den tålmodigheten jeg egentlig ikke har og være tilfreds med det jeg har nå.

When writing the story of your life, don´t let anyone else hold your pen!

Jeg hørte musikk fra iPhone’en min der Bright Eyes spilte sin filosofiske men samtidig romantiske sang; First day of my life. Det var da jeg registrerte at jeg ikke frøspå hendene mine lenger. De hang og dinglet ut frajakken min, varme som bare det. Og det til tross for liten storm og -2 grader (ikke inkludert vinden). Jeg ble sjokkert og begynte å kjenne etter, var jeg blitt lam? Nei, luften føltes bare varm og tykk og når jeg kjente på hendene mine selv, var det akkurat som å ta på en panne på 40 i feber. Og jeg tenkte på døden.

I tillegg til alt dette, tenkte jeg at dette ville jeg skrive ned. Var jeg blitt syk? Jeg ville virkelig skrive igjen, på www.saeland.wordpress.com. Jeg spurte meg selv hvorfor jeg ikke har fortsatt å skrive før nå? Hvorfor har jeg egentlig ikke det? Svaret mitt er enkelt og greit, jeg har ikke hatt lyst. Skrivelysten min forsvant den dagen livet mitt snudde opp ned, frem og bak, til høyre og venstre.

Jeg har blitt eldre. Jeg tror enda at jeg har tatt mitt største valg i hele mitt lille liv, det var det valget jeg tok for et halvt år siden. Da jeg søkte dans på første, og ikke media og kommunikasjon. Det er logisk nok at bare ut i fra de tre setningene, kan jeg leses som en liten person, lever i en liten verden og tenker aldri lenger frem enn nesen selv. Planlegging er oppskrytt. Jeg kunne egentlig bare begynne å tenke nytt. Videregående, tenårene, lekser, framtid, kjæreste, venner, jobb, penger, familie og allmenlære går ikke an å styre uten å planlegge. Men jeg er stolt av å ha klart 17 hele år med en veldig kort tankegang, spontant tilstedeværelse og planlegging på lavt nivå. Og en dag måtte det jo gå opp for meg også.

Jeg tror det er en del av livets virtuelle gang, det at mye av tingene i hodet ditt bare kræsjer. En kollisjon uten airbag. Alt bare kræsjer og knuser. Det har vi alle på hver vår måte, i små og store grader og i forskjellige perspektiv. Det handler bare om å holde seg fast i bildøren, om du ikke klarer å holde fast på alt du føler du må holde fast på, men at du mister noe, så holder du fremdeles noe fast. Det er det som er (bil)nøkkelen, det å kunne beholde det lille for ikke å dette helt ned. Bare litt ned.

Av og til føler jeg at det er noen inne i meg. En ond person som snakker i hodet mitt, kall meg gal om du vil, men den er der. Og den forteller meg ting som egentlig burde vært utenfor alles tanker og all form for hjerneaktivitet. Jeg tror ikke jeg er alene om slike tanker, for denne personen får meg til å tenke: hva om du bare hadde gått foran toget akkurat når det kom ankom stasjonen, bare for å se hva som skjedde. Og på én måte så føler jeg at denne personen som gir meg disse tankene gir meg et løfte om at jeg skal få se alt som skjer både rett før, når det skjer og etterpå. Vær så grei og ikke misforstå meg, ikke tenk selvmordstanker eller noe i det slaget, men har vi ikke alle tenkt hva som hadde skjedd etter døden? Og hvordan det må være å dø? Hvem som hadde grått, hvem som hadde blitt overrasket, slitt med depresjoner og hvem som hadde kommet i begravelsen med blomster? Jeg håper ikke det skjer med meg nå, akkurat. Jeg setter utrolig stor pris på livet mitt, familien min, vennene mine og skolen min. Jeg kunne ikke vært foruten og den éne tingen jeg har planlagt på mine store 17 år, er at jeg skal leve et sunt og godt liv i mange mange år fremover, og det skal bli noe ut av det livet.

Don’t go with the flow, just follow your heart.

Betre død enn homofil?

Forfattaren av boka Betre død enn homofil, som vart utgitt i 2009, er Arnfinn Nordbø. Han er født (1. Juli 1983) og oppvaksen på Randaberg, Stavanger med ein stor og svært kristeleg familie. Boka som er på heile 200 sider har forlaget Samlaget gitt ut, og Arnfinn Nordbø har sjølv valt å setja boka i sjangeren biografi. Boka er ein biografi om ein konservativ kristeleg gut som kjem ut av skåpet som homofil.

Boka er svært faglitterær, der forfattaren viser at han har veldig god kunnskap om det han skriv om, som i dette tilfelle er kristendommen. Han deler ei sørgjeleg historie om si legning i forhold til trua. Han opnar seg om stort sett alt når det gjeld både familie, vener, miljøet sitt og sin homofile seksualitet.

Arnfinn hadde ein god oppvekst, med omsorgsfulle og disiplinerte foreldre, gode brør som forbilde og bedehuset som sin andre heim. Han song mykje med den eine bror sin, gav ut heile 3 plater og var ein veldig kjent gut i heile Rogaland som levde opp til alle sine ønskje og forventningar. Det var 18 fantastiske år som konservativ kristen, ein god og skoleflink elev, ein praktfull son og eit forbilde for alle yngre kristne, heilt til han sto fram i eit intervju i Stavanger Aftenblad (mai 2008) som homofil.

Sjølve oppbygginga av handlinga skjer på Randaberg. Det er der me vert kjent med Arnfinn og familien hans, men det er når han flyttar til Oslo at han tør å gjere noko med problemet han har levd med sidan han var liten. I Oslo på ein hybel vert Arnfinn trygg på legninga si, han får tilgiving og forståing av Gud og sjølvtillit nok til å fortelje sin familie først og fremst, at han er homo og likar andre menn.

Boka er skrive i to delar, begge delane ut i frå rein fakta. Fakta Arnfinn kan leve lenge på og argument som gjer at problemet hans som homofil i eit konservativ kristeleg bedehusmiljø, vert litt lettare. Første del vert vi kjent med han som person, korleis han tenker, føler, blir behandla som, hobbyar og møta i bedehusa, alt han må gjennom då han fortel verda at han er homofil. Han gjer greie på alt alle sa til han, alle dei fæle orda dei brukte for å beskrive hans synd, alle som prøvde å vende han om og foreldra som sa at dei heller ville hatt han død, kjærasten hans er òg eit viktig tema i denne delen. I andre del får alle desse som har gjort vondt mot Arnfinn, eit tilbakeslag. Der han finn grundig og korrekt fakta på kvifor han ikkje er ein syndar og korleis han ikkje kan velja å vera homofil.

Vi får vite lite om korleis dei forskjellige personane i boka er og korleis personligdomen deira er, det gjer ingenting, dersom det ikkje er eit viktig poeng i historia. Vi får vite korleis dei næraste reagerer på problemet hans, korleis dei handterar det og kvifor dei gjer som dei gjer. Gjennom boka lengta eg aldri etter å vite meir om dei forskjellige personane heller, eg ville berre vite om dei støtta han til slutt eller ikkje.

Handlinga vert forteld frå eg-person. Det er Arnfinn som fortel si personlege historie og det gjer ganske mykje med boka. Eg følar eg får ei viss medkjensle, forståing og eit betre forhold til sjølve hovudpersonen, Arnfinn Nordbø. Han fortel direkte og konkret, men likevel ganske djupt, det gjer alt veldig realistisk og med det same trist.

”Den gamle pakt gjeld altså ikkje meir. Alt er framleis Bibelen, og ikkje alt frå Gamle Testamentet ernødvendigvis galt fordi det står i Gamle Testamentet, men det må lesast opp mot det som står i Nye Testamentet, og det som står i Nye Testamentet må kome først og står over det som står i Gamle Testamentet.”

Dette sitatet frå boka, direkte frå Arnfinn Nordbø, seier mykje om det Arnfinn vil fram til. Det han ønskjer å fortelja alle som meinte han har synda. Han gjer det ikkje for å vise hemn overfor dei – men av omsyn til alle andre homofile. Bodskapen i boka er at alle dei fanatiske, konservative kristne ikkje skal ver einige med Arnfinn i alt, men at dei opnar seg for ny kunnskap og vert villige til å høyre på kva andre enn Bibelen har å seia.

Forfattaren er særs flink i å formulere seg og heile vegen halda seg til temaet. Han vippar aldri utfor og mistar aldri konsentrasjonen når han skriv og fortel om historia si, om alle versa i Bibelen og intervjua med dei forskjellige teologane, samtaler med psykologar, universitet i heile verda og Misjonssambandet. Han har kunnskap og visdom om det han skriv om, noko som gjer det lettare å forstå og å leve seg inn i historia hans på ein heilt anna måte. Det at han har særs god vitskap om dette, vil kanskje gjera det lettare for han, i og med at lesaren vil synes at argumenta hans er veldig gode og vil automatisk detta over på hans side?

Boka var over all forventning, både innhaldsvis, skrivemåte og Arnfinn sitt store problem. Den var ikkje slik eg hadde trudd boka skulle vera, eg trudde at det var ein slags roman skreve av ein ny og ung forfattar, slik mange andre nybegynnande forfattarar. Men den var ikkje slik, dette var ein voksen, intelligent skribent som ein gong har vore liten, følsam og med lite sjølvtillit. Og han skriv ei historie som gjer at ein ikkje kan legga i frå seg boka undervegs, ein berre må lese og lese. Og heile vegen undrar eg på korleis det endar. Sjølv om boka ikkje har eit svært høgdepunkt midt i handlinga, men at den går litt nøytralt heile vegen, gjer det ingenting. Berre det at han fortel så opent og ærleg gjer at det er spennande. Eg anbefalar boka på det sterkaste, både om du er homofil, bifil, heterofil, gamal, vaksen, ung osb. Boka vil gi deg noko å tenke på, om livet generelt, for Arnfinn delar meir mellom linjene enn det folk flest trur, han delar eit heilt liv med erfaringar, du må berre vere open nok for det.

Når du les denne boka, kristeleg eller ei, ha eit opent sinn. Vis at dette skal du vere mottakeleg for og dette vil du vita meir om. Det gjer så mykje med opplevinga di som leser. Han vil berre nå fram til dei homofile, men når fram til så mange fleir.

Ja, jeg vet jeg er dårlig når det gjelder oppdatering på bloggen, men jeg klarer ikke skrive noe som jeg synes er bra. Unødvendige innlegg som handler om hva jeg har gjort på skolen, hva jeg har spist eller hvordan jeg har følt meg, er urelevant på denne bloggen. Mye grunnet fordi det er kjedelig å skrive om slike ting og at det kan være uinteressant for mange lesere.

Nå vil jeg bare si at vi har fått en oppgave i norsken. Eller, vi har fått tre oppgaver, men det er to av de som jeg skal skrive om. Den ene oppgaven går ut på å lese en bok på nynorsk (med mindre en har fritak fra det), som egentlig bare skal leses. Ikke analyseres eller noe i den duren. Den andre av tre oppgaver vi har fått er å holde et foredrag om en problemstilling. Kristian i klassen min, som stort sett har vært hjernen min denne morgenen, foreslo at jeg kunne slå de to oppgavene sammen viss jeg leste en bok han valgte ut. Jeg ble med på utfordringen hans og skal nå lese den omtalte boka “Betre død enn homofil?” av forfatteren Arnfinn Nordbø. Den handler om å være kristen og homo. Tittelen i seg selv sier jo at dette er en klar problemstilling, og til stor hjelp for meg når det gjelder foredraget mitt.

Kristian ville også at jeg skulle skrive en anmeldelse om boka på bloggen når jeg har lest den.

So, I’ll take the challenge!

Du betydde hele livet for meg. For du var hele livet mitt. Jeg levde for deg og du levde for meg. Og alle andre rundt deg som elsket deg så inderlig høyt!

Du hadde en personlighet som ikke kan måles med noen andre. Og du brydde deg om oss. Når jeg flyttet ut, var du igjen med mamma og passet på henne. Delte stillheten med henne, holdt henne med selskap på tur og ga henne den tryggheten hun trengte. Mamma satte veldig stor pris på det. Hun var heldig som hadde deg.

Da jeg fikk vite at du kanskje ikke skulle være her med oss lenger, nektet jeg å la det komme inn på meg. Jeg ønsket så sårt at vi kunne gjøre noe for deg, snakke med deg og vise deg hvor glad vi var i deg. For jeg håper og tror du vet at vi var og fortsatt er glad i deg!

Neste gang jeg reiser til Sirdal, kommer det ingen Frøya springende mot meg for å fortelle meg hvor glad hun er for å se meg. Ingen Frøya som ligger i sengen min hele natten til tross for at det er litt liten plass til henne. Ingen Frøya som sitter ved siden av stolen min hele tiden og heller ingen Frøya som småløper etter meg, uansett om eg jeg skal på toalettet, rommet eller kjøkkenet.

Jeg har ikke ord lenger. For det om jeg kunne skrevet et hel bok om hvor fantastisk du var og hvor mye du lyste opp hverdagen min bare ved å være der. Du har gjort de siste 6 årene til noe jeg aldri vil glemme. Du vil for alltid bli husket som den nydelige hunden du var og den gleden du gav oss.

Jeg savner deg så sårt! Og jeg er så lei meg at jeg ikke engang klarer å gråte. Men jeg velger å håpe at du har det bedre nå, at du er lykkelig og ikke lenger lever et liv i frykt og redsel.

I hylla mi på veggen er du plassert med to lys ved deg. De vil alltid være tent for deg når jeg er her, for å minne meg på hvor god du var!

Hvil i fred, gullet mitt. Du er dypt savnet…

Jeg har lenge ønsket å flytte fra dalen. Komme meg vekk fra alle folkene, dramaet, omgivelsene og det lille miljøet. Bort i fra den øde, men alikevell koselige hjemplassen min de siste 3 årene. Når den dagen kom føltes det helt naturlig. Ingen overlykkelig reaksjon gikk gjennom kroppen, men heller ingen deprimerende tristhet. Heller ikke en liten bit av savn eller vemodighet. Jeg fortrenkte det hele. Jeg lot ikke de følelsene komme inn på meg, jeg bare tok det som noe helt normalt.

Sånn hadde jeg det i mange dager. Det var helt naturlig å bo hos pappa på Bryne, det var helt naturlig og kunne gå ned på et kjøpesenter og spise BigBite til frokost. Og helt naturlig kunne kjøpe meg en mascara på butikken 2 min hjemmefra. Alt det var jeg forberedt på og klar for, så jeg brukte ingen krefter på å savne dalen. Frem til jeg satt på toget hjem fra Sandnes i dag.

Tenk å ha en venninne som forstår alle dine sorger, gleder, oppturer og nedturer. En venninne som kan fullføre setningen din når du ikke klarer å sette ord på den. En venninne som kan bruke 1 sekund på å studere deg og virkelig forstå hvordan du føler det og har det. En venninne som kan forklare en annen person hvordan jeg virkelig er, istedenfor om en fremmede skulle gjort det og han bare hadde fortalt førsteinntrykket.

Jeg har en slik venninne. Og på toget hjem fra Sandnes i dag gikk det opp for meg hvor mye jeg virkelig savner henne. Hvor mye jeg savner å le med henne, fortelle henne om alle de rare personene jeg så på kvadrat i dag, si hva han gutten sa til meg og høre på hennes aldeles dumme, men alikevell så gode historier. Jeg savner henne. Og savnet blir bare større når jeg vet jeg har flyttet vekk fra henne. Hun skal bo i Sirdal og jeg på Bryne. Optimisten i Sirdal og Pesimisten på Bryne.

Hun kan si alle de gode tingene jeg trenger å høre for at sorgen min skal bli til glede. Og hun kan si alle de rette tingene for at gleden min skal forbli glede. Oppturene deler hun med meg og i nedturene er hun der for meg. Når jeg sier hun kan fullføre setningen min når jeg ikke selv har ord på den, mener jeg det.
Et eksempel:
Hun: Den sangen hadde du sunget mye bedre.
Jeg: Jeg synger ikke slike sanger, sanger som ikke helt, jah, du forstår…
Hun: Som ikke helt har en betydning?
Jeg: Korrekt!
Et annet eksempel:
En venninne: Du burde skrive om denne dagen, Ragnhild!
Jeg: Njaa, vet ikke helt..
Hun: Ragnhild skriver helst om ting som folk kjenner seg igjen i. Der de kjenner seg igjen i følelsene hun følte og det hun opplevde.

Når vi møter nye mennesker, tar det henne 1 sekund og forstå om jeg likte personene jeg møtte eller ikke. Og når hun skal fortelle om meg til andre, sier hun akkuratt det jeg ville sagt selv. Ingen klisjeér om hvor snill eller søt eller omtenksomm jeg måtte være. Som sikkert mange andre hadde sagt, som de sier om alle andre. Når folk egentlig gir en blanke i hva de snakkes om så sier de bare; joda, hun er snill og grei. Standar…

Uansett, før dette innlegget tar slutt vil jeg bare si at jeg er sinnsykt takknemmelig for vennskapet meg og deg har. Jeg kunne ikke byttet deg ut mot noen! Glad i deg Corny (eller, Horny, Kinky eller Stinky).